Hvordan tradisjoner blir til
En gammel historie forteller om en ung jente som satt og så på sin mor arbeide i kjøkkenet. Det var juleskinka som skulle tilberedes etter en gammel familieoppskrift, og noe av det siste moren gjorde før hun satte skinka inn i ovnen, var å skjære av den et lite stykke på hver side.
Jenta syntes dette så litt rart ut, og spurte moren om hvorfor hun gjorde dette. På hvilken måte skulle det kunne påvirke den ferdige skinka? Hun forsto alle de andre ingrediensene og krydderiene, men ikke avskjæringen.
Moren ble litt i villrede, men etter å ha tenkt seg om noen sekunder kom hun frem til at hun hadde faktisk lært det fra sin mor, som hadde lært det av sin mor igjen. Men ingen hadde noensinne fortalt hvorfor, det var bare oppskriften som var sånn.
Dette gikk jenta og grunnet lenge og vel over, og til sist så hun ingen annen utvei, enn simpelthen å oppsøke mormoren for å spørre henne. Hvilket ikke var noen enkel oppgave lenger, da mormoren var både syk og svak, og bodde på et pleiehjem et godt stykke unna.
Så bar det til mormoren, som heller ikke kunne svare annet enn at det var slik man hadde gjort det så lenge hun hadde kunnet huske. Mormoren lå og tenkte litt, og etter hvert kom hun etter mye om og men frem til at det var en tante av henne som hun hadde lært oppskriften fra, og hun gjorde det alltid på den måten. Denne tanten, nå veldig veldig gammel, men ble likevel funnet frem til, og besøkt.
Tanten var både gammel og senil, men da hun fikk det hele forklart begynte hun å le. Hun lo både lenge og vel, og ikke minst høyt, og når hun til hektene igjen etter de verste latterkulene så hun på jenta, og svarte at grunnen til at hun hadde kuttet skinka på hver sin side, simpelthen var fordi ovnen hennes den gangen oppskriften ble skrevet, var litt for liten at hun fikk plass til hele.