Når kjæledyret dør
De aller fleste som har en eller annen form for kjæledyr vil på ett eller annet tidspunkt oppleve at kjæledyret dør eller må avlives, og da er det helt naturlig man går inn i en sorgprosess nesten på lik linje med om et medmenneske går bort.
Kjæledyr i dag har gjerne status som «familiemedlem», og akkurat som med mennesker er det vanskelig å tenke seg en tilværelse uten. Man setter pris på dem mens de er i live, og savner dem når de går bort. Og hvem har vel ikke deltatt i tårevåte begravelser under bjørketrær i hagen, hvor enten husets undulat eller gullfisk er stedt til hvile i en silkeforet sigarboks? Minner vi alle vel på en eller annen måte har tilegnet oss på et eller annet tidspunkt i barndommen.
I dagens samfunn er det betraktelig flere som ønsker å gå gjennom sorgprosessen ut over det å grave et hull i hagen, og flere steder finnes nå også egne gravplasser for kjæledyr som er avgått med døden. Her kan alle typer dyr få sin plass, slik at man har et sted man kan besøke og minnes de gode tidene man hadde sammen med dyrene sine.
Et annet alternativ er å få dyrene kremert og oppbevart på urne, og det finnes mange slike dyrekrematorier rundt omkring i Norge som kan gjøre dette for deg. Er dyret avlivet hos en veterinær, kan denne også være behjelpelig med alt det praktiske rundt en slik kremasjon. I de aller fleste tilfellene etterlater man bare dyret hos veterinæren, og så tar de hånd om alt fra transport til nødvendig utfylling av papirer. Man kan som regel også velge blant felleskremasjon, som er noe rimeligere, eller man kan velge separat kremasjon. Sistnevnte koster noe mer, men da er man garantert at det er det riktige dyret man får tilbake, og at det ikke inneholder rester fra andre.
Når det gjelder urner finnes det et rikholdig utvalg, helt på linje som for mennesker, og det er ingen begrensninger i prisen oppover. Man kan bestille (dette er veterinæren også behjelpelig med) alt fra bare en plastboks til de enkleste keramikkurner til de svært eksklusive med gull og ornamenter. Det er kun fantasien som setter grensene.
Ønsker man å oppbevare asken hjemme kan det være fint med en urne som er dekorativ, men skal den begraver holder det i massevis med en av de enkleste. Velger man å spre asken over for eksempel hundens yndlingstursted kan man klare seg med en plastboks.
Vil man i tillegg ha et varig minne man kan enten bringe med seg eller gi bort i gave, kan man nå også få laget smykker som inneholder aske fra kjæledyret. Disse smykkene er ofte laget i glass, og man kan ikke vite hva de egentlig inneholder med mindre man får det fortalt. Ikke bare har man da et evig minne fra kjæledyret sitt, man har også et vakkert smykke man kan bære med seg over alt, på en diskré måte, uten å vekke anstøt for de som synes det er «rart» eller «vulgært».