Private investorer velger konsekvent de dårligste aksjene. Jo flere private investorer, som investerer i en aksje, desto svakere kursutvikling.
Mainstream-kulturen har nådd børsen. Vi flokkes om en mindre gruppe av populære aksjer, godt hjulpet av medier og kurtasjekremmere.
Hvert måned offentliggjør medier, banker og børsmeklere lister over de mest populære aksjene – de såkalte børsdarling.
Presis som bokhandlere og plateforretninger offentliggjør bestselgerlister over de mest populære ordene og toner.
Hvorfor mon?
Kunne man få den kjetterske tanken, at det ikke bare er bokhandlere, som har en økonomisk interesse i å fremme egne varer og skape litt ekstra omsetning?
I denne juletiden med massive reklameangrep på entrégulvet har de fleste tenkende menneskene slått det indre reklame-filter til – vi vet godt at bestselgerlistene er funnet opp for å fremme salget.
Og når bare vi minner på at også aksje-hitlistene stilles opp med samme sikt…
Månedens best aksje?
I november 2006 var de fem mest populære aksjer på Københavns Fondsbørs: Vestas, Danske Bank, DSV, Genmab og Topsil.
Med over 19.000 handler ble Vesta-aksjen månedens bestselger – men er det så månedens best kjøp?
Ja, rent bortsett fra at Vesta-aksjen faktisk steg 32 prosent i november etter en massiv mediedekning av regnskapspresentasjon i London sier omsetningen i seg selv intet om aksjens framtidige potensial.
Tvert imot presser de private investorenes glupske og ukritiske appetitten ofte prisen urimelig i luften og gjør det vanskelig for virksomheter å prestere en inntjening, som kan rettferdiggjøre kursutviklingen. Med etterfølgende skuffelser til følge.
Derfor er de populære aksjene ofte også mer volatile. De svinger simpelthen mer i verdi, fordi de privatene reagerer meget nervøst på markedsbevegelser.
Når de privatene går inn i en aksje, går de profesjonelle ofte ut – de søker nye, lavt verdifastsatte aksjer langt fra mainstream.
Jo flere private investorer, desto verre
I bokhandelen kan bestselgerlisten brukes til å hente inspirasjon til neste leseopplevelse, men de færreste bruker den visst som målestokk for kvalitet.
Når det gjelder aksjer, kan kvalitet i et visst omfang måles i form av utbyttets størrelse. I hvert fall når det målt over lange tidshorisonter.
I en meget stor undersøkelse fra 2003 ble eierforholdene i 1.750 virksomheter sammenholdt med utbyttet over en 22 års periode fra 1975-1997. (Kenneth Kim, State University of New York & John Nofsinger, Washington State University, April 2003).
Resultatet viser entydig at virksomheter (aksjer) med en lav privat eier-andel på under 10 prosent gir ett markant høyere utbytte enn populære aksjer, hvor private investorer eier 30 prosent eller mer av virksomheter.
Børsnotert virksomheter med en privat eier-andel på under 10 prosent ga i perioden 1975-1997 mer enn 2.000 prosent i utbytter, mens virksomheter med en privat eier-andel på 30 prosent eller derover måtte nøye seg med en fjerdedel – omkring 500 prosent
Sexede aktier hitter blandt private
Nye tall fra Værdipapircentralen (vp.Indikator november 2006) viser i en sammenligning mellom privatene og næringslivinvestorer at privatene overvekte industri og IT-sektorene, mens mer kjedelige aksjer som finansaksjer undervekte.
Hvorfor mon?
Er det mer sexy å investere i en stor, anerkjente industribedrift (som ofte opptrer i media) enn en stor og konform finansvirksomhet? Spiller (nasjonal) følelsene inn?
Gå mot strømmen
Det krever mot å gå opp mot strømmen, både når det gjelder tøj- og investeringsmoten.
Jeg vil gjerne advare alle private investorer mot ukritisk å betrakte aksjehitlistene som innkjøpseddel, det er langt fra sikkert, at de mest populære mediumaksjene også er de best.
Vurder i stedet virksomhetenes langsiktige potensial og ha så tålmodighet – eksempelvis i selskap med en god bok.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.
- Laster aksjedata...
