Spørsmål:
Hei, spørsmålet er, som overskriften sier: «Blir vi lurt av samfunnet?»
Dette er jo helt klart et stort og vanskelig spørsmål, og derfor vil jeg illustrere det norske samfunnet på en litt kritisk måte. Jeg har spurt meg selv om vi egentlig lever i et demokrati, eller at dette kun er noe vi tror. For å vise dette, vil jeg vise deg et eksempel gjennom en mulig livssyklus i Norge.
# Du blir født (doh)
# Du blir plassert hos dagmamma eller i barnehage, fordi begge forelderne dine er i arbeid.
# Du blir sendt på skolen når du har fylt 6 år.
# Etter skolen blir du plassert på SFO, fordi begge forelderne dine er i arbeid.
# Du begynner på ungdomsskolen.
# Du må ta et valg for hva du vil bli!
# Du må gå på videregående.
# Du må i millitæret.
# Du kan eventuelt gå på høgskole eller universitet.
# Du må jobbe.
# Du får noen friår som pensjonist, når du er blitt gammel, stygg og utbrukt av samfunnet.
# Du dør, og alt du har opparbeidet deg blir skattlagt med arveskatt når det overtas av dine barn.
Er dette virkelig et verdig liv? Jeg mener, vi gis hele tiden inntrykket av at vi har så mange valg, men alle valgene går jo egentlig ut på det samme – nemlig å arbeide, forbruke og å skape nye arbeidsplasser for å bidra til fellesskapet. Uansett hva du velger å bli, være seg advokat, politi, journalist eller ekspeditør i kassen på Statoil, så har du egentlig ikke tatt noe valg for livet ditt. Du har bare valgt måten du skal utføre plikten din på. Plikten til å arbeide.
Vi fortelles til stadighet hvor heldige og frie vi er, men er vi egentlig så frie? Kan du gjøre akkurat hva du vil, når du vil? Eller har du tonnevis av forpliktelser å følge til enhver tid? Det kan være at du må pugge til en prøve, skrive en stil, møte kunder, registrere deg som arbeidssøkende og så videre. Hvis du har jobb, legges det hele tiden trykk på deg, for at du skal bli mer effektiv.
Hvorfor velger folk å få barn egentlig? De ser jo nesten ikke ungene lenger engang, for de er jo på SFO eller i barnehagen, mens mamma og pappa er på jobb. Når familien endelig er samlet på kvelden, har verken mor eller far noe energi igjen, da sitter de og glaner på TV og krangler om hvem som skal putte ungene til sengs.
Ja, det er jo ikke rart at folk blir deprimerte og trenger noe nytt i hverdagen, noe som kan gjøre dem glad igjen, og hva er da mer naturlig enn å kjøpe seg glad? De kjøper ei ny hytte, pusser opp kjøkkenet eller kjøper seg en ny flott familiebil. Selvsagt har de ikke råd til å betale dette kontant, men da er rådene lette å få, man kan jo bare låne pengene! De tenker kanskje ikke på at det er nettopp det som er selve problemet? Jeg mener; hver gang man kjøper noe, så selger man seg selv, gjør man ikke? Man skal jo betale for det man kjøper også, og selvom middelet er penger, så er jo bare penger papir vi alle har blitt enige om at skal ha en verdi. Pengene får vi ved å bruke tid på å arbeide – ergo, så selger man seg selv, hver gang man kjøper seg noe nytt.
Du blir vanligvis ikke rik av å ha en jobb. Stort sett øker forbruket ditt sammen med lønna, og jeg er sikker på at en advokat kan bli like drittlei jobben sin som en fabrikkarbeider. Det er ikke hva man gjør som er viktig, det er følelsen for det man gjør som er viktig.
Det sies at man ikke kan kjøpe alt for penger, men jovisst kan du vel det! – Du kan få kjøpt all den herlige lykken du kan takle for penger, det eneste du må, er å ønske deg det du kan få kjøpt sterkt nok. Vil du ha noe som koster mange penger, vil du bli lykkelig når du kjøper det. Det er enkel psykologi egentlig, har du et begjær for noe, så blir du glad når du endelig får det.
Dette er selve grunnlaget for samfunnet. Skap nok begjær i folk, så fortsetter de å arbeide for å kjøpe seg lykkelige. Reklamene degger ved dette, de skaper et ønske i deg om deres produkt eller tjeneste, slik at du skal bruke dine penger på deres ting.
De rike og mektige ler av deg. De har dratt ei hette over hodet ditt, og du skjønner ikke selv at du er blind. De har mesteparten av pengene, de har all makten og innflytelsen og du bare jobber for dem, ikke deg selv. De gir deg akkurat nok penger til at du står på stedet hvil, livet ut. Så fort du har tjent litt mer enn normalt, skattlegger de deg, for at du skal jobbe videre. Samfunnet hadde jo aldri vært tjent med at alle var rike, da ville det jo stoppet helt opp.
Tenk gjennom ting du har jobbet for, og som er viktig for deg, jeg mener virkelig viktig. Er det huset, hytta, bilen eller båten din? Sett at du var tørst, men ikke hadde tilgang på vann. Ville du byttet alt du eier og har opparbeidet deg i livet mot ett glass vann? Det tror jeg du hadde gjort, men du jubler ikke når du tar deg et glass vann i springen fordet? Du har ikke begjær etter vannet, for det er fritt tilgjengelig.
Nei, slik jeg ser det, så er ikke ting slik de ser ut på overflaten. Vi er styrt av følelser og andre psykiske mekanismer hele tiden. Alt vi gjør bunner ut i enten å bli kvitt en vond følelse, eller å få en god følelse. Hva som gir deg den vonde elller gode følelsen blir du manipulert til. Av hvem spør du? Av samfunnet svarer jeg.
Jeg tror derfor ikke vi er så frie som vi skal ha det til. Hva tror du?
Svar:
Du spør om vi lever i et demokrati? Et demokrativ vil kort sagt bety at flertallet bestemmer, med andre ord har samfunnet (deg, meg og naboene våres) har avgjort av at det som gagner oss mest er at deg, meg og naboene våres utdanner seg og får seg en jobb som igjen kan gi samfunnet flere muligheter. F.eks trenger vi mekanikere, bensinstasjoner, alle i statoil og en rekke andre yrker for å kunne kjøre bil (hurtig transport).
Så ja, samfunnet har avgjort en veldig løs livsretning for oss. Vi står fortsatt fri til å, på tross av hva samfunnet «aksepter», bryte med hele opplegget. Men da må man leve med konsekvensene av dette. Du kan ikke forvente å hoppe utfor et fjell uten å dø. At dine valg har konsekvenser er ikke det samme som at du ikke har valg eller frihet.
Du kan la være å melde deg som arbeidsøker, men da får du ikke dagpenger. Du kan la være å skrive stil og pugge til prøve, men da får du dårligere muligheter/kunnskaper til framtiden. Du kan la være å gjøre jobben din, men da kan du ikke forvente å få penger for det. Som tidligere nevnt, at noe forventes av deg, og at ting har konsekvenser er ikke det samme som å ikke være fri.
Det legges ikke hele tiden trykk på deg for å bli mer effektiv, vil tro at en overraskende stor andel av arbeidsgiverne er fornøyd med arbeidstagerne sine sin prestasjon her i landet.
Det er et instinkt som er opparbeidet gjennom hundrevis av generasjoner. Alle som lever idag lever på grunn av at alle (tusenvis) av forfedrene dems hadde en trang til å forplante seg. Tror du at folk hadde mer tid til barna sine før tenker du temmelig feil. På et generelt plan hadde vær familie et mye høyere antall barn, og allerede fra barna kunne gå og snakke var det forventet av dem å bidra til familien. Det at kvinner nå jobber hjemmenifra betyr ikke nødvendigvis at de har mindre tid til familien en de hadde før. I tillegg er generaliseringen din en god del mer negativ enn virkeligheten her i Norge.
Jeg tror jeg må rette deg og si: Du blir vanligvis ikke rik av å IKKE ha en jobb. Det at forbruket øker i takt med lønnen er jo bare naturlig, pengene gir ingen nytte om de ALDRI blir brukt. Om jeg skal bruke «selge seg sjæl» sammenligningen din vil det å ikke øke forbruket i takt med lønnen være å «gi seg sjæl vekk for nada, free, gratis». Du motsier degselv når du sier at vi ikke jobber for vår egen del når du like før sa at vi selger oss selv.
At man kan kjøpe lykke er et omd
iskutert tema som man må ha en egen tråd om, men siden du toucher det vil jeg nevne at jeg mener at ekte følelser ikke kan kjøpes sådan. Men la oss holde debatten unna det tema.
Selvfølgelig kan ikke ALLE være rike, for da er alle fattige samtidig. Det er forskjellene som definerer hva og hvem man er. Kan forstå hvor tanken om at de rike ler av deg kommer fra, men tror alle er inneforstått med basisen av hvordan økonomien fungerer. Ingen som ikke er klar over at det er noen andre som tjener på det de gjør og arbeider med. Tenk på alle de tusener av ansatte som tjener penger på at Rema 1000-Reitan har skapt det han har. Han jobber på mange måter like mye for at de skal tjene penger som de jobber for at han skal tjene penger.
Hva er det du ønsker deg? Å være kynisk og kald, slippe alle følelser? Empatiløs? Ikke ha noen kroppslige driv? Kunne sulte ihjel uten å merke det? Selvfølgelig styres vi av følelser, ellers ville vi vært noe tilnærmet en datamaskin, en livløs ressurs. Blir jeg manipulert til å føle meg sulten når jeg ikke har spist? Føle meg godt etter jeg har hatt sex? Føle meg sliten etter jeg har trent? Føle meg glad når noen gir meg et komplimang? Føle meg dårlig når jeg har såret noen? Føle meg verdiløs når jeg ikke har oppnådd noe?
Du toucher innpå VELDIG mange forskjellige temaer her, med en veldig negativ holdning til alt. Tror de fleste kjenner seg selv igjen når de på et eller annet tidspunkt har sett livet på denne måten.