Finanskrisen er en kredittkontraksjon. Det betyr at bankene ikke låner ut flere penger, dermed vokser ikke pengemengden lenger. Når pengemengden ikke vokser lenger, så betaler en haug av lånetagere ned på lånene sine. Etterhvert som disse lånetagerne betaler ned på lånene, så forsvinner penger ut av pengemengden.
Du ønsker å kjøpe bolig. For å få kjøpt den ønsker du 2 mill i lån. Hvis banken sitter på 2 hundre tusen kroner i «high powered money» fra staten, så skapes det 2 mill kr ekstra i pengemengden idet du får disse pengene inn på din konto.
Banken kan nekte å gi deg lånet, for hva er lånet? Lånet er ditt løfte om å betale tilbake pengene med din fremtidige produksjon. Hvis bankene tviler på at du vil klare å betale tilbake, så vil de nekte deg å ta lånet, fordi de må betale det for deg, dersom du ikke klarer det.
Hvis du låner 2 mill, så kommer 2 mill inn i pengemengden. Hvis du skal betale tilbake disse på 30 år, så betaler du feks tilbake 2 mill + 1,5 mill i renter. Rentene finnes ikke. Dermed må du nødt til å tjene penger som andre banker har lånt ut til andre, for å klare å innfri dine forpliktelser.
Dette forutsetter at pengemengen vokser hele tiden. Det som skjer nå, er at pengemengden ikke lenger vokser. En av grunnene er at folk ikke vil ha mer lån.
Bankene vil ikke låne til hverandre, fordi de ikke har tillit til systemet lenger. Hvis bank A skal gi et lån til bank B, så vil bank A være sikker på at bank B kan betale tilbake lånet.
Hvis bank B har lånt ut for mye penger i forhold til sikkerheten de har, så står de i fare for å gå konkurs. Følgelig vil ikke bank A låne til B, fordi A må dekke tapet, dersom B går konkurs.
Bankene låner penger av hverandre, blant annet fordi de da får likvid kapital. Men de norske bankene på det norske markedet har på ingen måte noe ønske om å gjøre det vanskelig for norske kunder å få lån, og nå som vi tross alt har kommet oss ut av finanskrisen med hodet hevet, så er det store muligheter for å kunne låne mye om du har lyst til det.