Problemet i dag er at minstelønn holder ukvalifisert arbeidskraft ute av arbeidsmarkedet. De kan simpelten ikke forsvare minstelønnsatsen med produktiviteten. Dermed holdes de utenfor arbeidslivet, og får aldri muligheten til å tilgegne seg kvalifikasjoner.
Arbeidsledigheten i Norge er lav, men deltagelsen i arbeidslivet er faktisk også ganske lav. Det som gjør arbeidsledigheten lav er blant annet at folk på trygd holdes utenfor arbeidsledighetsstatistikken. Videre er det ufattelig mange ansatt i offentlig sektor, og disse skal bæres av det private. Sistnevnte er selvfølgelig ikke arbeidsledige, men mange av dem jobber med oppkonstruerte ting som er totalt uproduktivt samfunnsmessig.
En annen ting er subsidier og beskatning. I Norge stimulerer man for eksempel jordbruket gjennom subsidier. Dette må betales av andre gjennom beskatning. Dermed er resultatet at bedrifter som går bra og tjener penger må betale skatt, slik at staten kan gi penger til de som ikke klarer å drive for egen regning. Da fratar altså staten de selskapene som går godt muligheten til ekspansjon og nyansettelser, for å gi det til ikke-bærekraftig virksomhet.
Oppsigelsesvernet er også for sterkt. Det er enorm risiko forbundet med å ansette noen i Norge, fordi det er så vanskelig å bli kvitt dem igjen. Man kan ikke bare si opp noen. Mange innvandrere har store problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, nettopp fordi oppsigelsesvernet er så sterkt (i tillegg til minstelønn). Altså virker kombinasjonen av minstelønn og sterkt oppsigelsesvern mot sin hensikt, nemlig å hjelpe folk inn på arbeidsmarkedet og holde ledigheten lav.
Mye av det vi sier er heller ikke radikal teori, men faktum som også læres i norsk skole. Både mikroøkonomi og makroøkonomi forteller hvordan beskatning gjør samfunnet mindre effektivt, og at tariffer, prisregulering (på arbeidkraft, utleie, produkter, tjenester) og så videre svært ofte virker mot sin hensikt. Selv var jeg selvlært innen økonomi, og fattet så stor interesse for temaet at jeg faktisk studerer til siviløkonom i ganske voksen alder. Jeg har svært gode karakterer, og kjenner fagene mine meget godt.
Etter andre verdenskrig ble det innført prisregulering på husleie en rekke steder i Oslo. Dette var for å hjelpe samfunnets svakerestillte til billig bokostnader. Hva tror du konsekvensen av denne politikken ble? Selvfølgelig ble eiendommene stående og forfalle, da eierne ikke hadde noe insentiv til å vedlikeholde boligene. De kunne uansett ikke sette prisen høyere pga høyere standard. Videre ble mange leiligheter tatt av leiemarkedet, pusset opp og solgt. Det gjorde tilgjengeligheten av utleieleiligheter mindre, og folk måtte bo mange i en knøttsmå leiligheter. Ventelistene på leilighet ble også lange. De fleste som hadde slitt hardt med å finne bolig før, fikk det nå enda verre.