Et lite utslipp fra en god kilde vedr. vitnestemning:
Har man plikt til å møte som vitne?
Utgangspunktet er klart. Alle som er lovlig innkalt som vitne i en rettssak har plikt til å møte opp og vitne.
Men for vitner med særlig lang reiseveg ( over 800 km, se tvml. § 199) kan retten frita for vitneplikt dersom fremmøte "vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning."
Dersom en ønsker å påberope deg lang reiseveg, bør vitneplikten avklares med retten på forhånd.
Det er også mulig ved lange avstander å vitne ved såkalt "fjernavhør" via telefon eller videooverføring.
Den som etter lovlig innkalling trosser vitneplikten og ikke møter opp, kan etter beslutning av retten pågripes og hentes av politiet.
Vitneinnkallingen (tvml. § 200)
Vitneinnkallingen skjer ved såkalt stevning. En stevning skal inneholde opplysninger om vitnets navn og adresse.
Den skal gi en beskrivelse av saken (navn på saksøkte/ saksøker, evt. prosessfullmektiger), hvorfor vitnet er innkalt, domstolen, rettsstedet og møtetiden. Den skal orientere om ansvaret for uteblivelse og gi en kort forklaring om reglene for vitnegodtgjørelse.
Har partene i saken advokater som prosessfullmektiger, sørger advokatene for å stevne sine vitner. Har partene ikke advokater, er det retten som vanligvis stevner vitnene. Retten kan imidlertid pålegge partene å stevne vitnene sine selv.
Stevningen skal i utgangspunktet skje med minst en ukes varsel, men i hastesaker (f.eks. saker som gjelder midlertidig forføyninger) skal det gis så vidt mulig 1 dags varsel.
Personer som er til stede i rettsalen kan pålegges å vitne uten forutgående stevning.
Er vitnet barn under 14 år, er det barnets foresatte som stevnes. De foresatte har ansvaret for at barnet overholder møte- og vitneplikten. Når barnet er under 16 år bør foresatte være tilstede under vitneprovet.
Forklaringsplikten
Utgangspunktet er at vitnet har forklaringsplikt.
Det er imidlertid en rekke unntak fra forklaringsplikten. De viktigste er:
* En parts ektefelle, samboer, fraskilte, slektning i rett opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å gi forklaring om det som er meddelt dem av parten.
Opplysninger til skade for parten, men som ikke er meddelt vitnet av parten selv, plikter vitnet likevel å fortelle om.
* Vitnet kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet eller nære slektninger for straff eller tap av borgerlig aktelse.
* Retten skal også frita vitnet ved fare for vesentlig velferdstap av annen art når det ut fra en vurdering også av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg.
Dette er ingen ubetinget fritaksrett som i tilfellene over, og det skal mye til for at fritak gis av retten. Dette er ingen generell fritaksrett, men fritak fra å svare på enkeltspørsmål.
* Retten kan også frita en parts forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken for vitneplikt om forhold som er meddelt av parten.
* Prester i statskirken og i registrerte trossamfunn, advokater, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere har taushetsplikt om opplysninger som er betrodd dem i deres stilling. Taushetsbelakte opplysninger kan de heller ikke gi i en rettsak.
Den som har krav på hemmelighold kan løse disse yrkesgruppene fra sin taushetsplikt. I såfall inntrer den vanlige forklaringsplikten.
* Opplysninger som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for bl.a. stat eller kommune og enkelte offentlige etater. Her kan vedkommende departement løse vitnet fra taushetsplikten.
* Opplysninger som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat. Her er det regjeringen som eventuelt må løse vitnet fra taushetsplikten.
* Journalister kan nekte å oppgi sine kilder. Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet.
* Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når det ikke kan svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den etter en avveining av de stridende interesser finner det påkrevd.
Når retten antar at vitnet ikke har forklaringsplikt, skal den gjøre vedkommende oppmerksom på dette.
Når et vitne er pålagt å avgi forklaringer som i utgangspunktet er taushetsbelagt, kan retten bestemme at forklaringene skal avgis for lukkede dører og i legge de tilstedeværende taushetsplikt om de opplysninger som fremkommer.
Vitneforklaringen
Vitneforklaringen begynner med at rettens formann spør vitnet om navn, fødselsdato, stilling, bopel og forhold til partene.
Er det særlig grunn til det, spørres vitnet også om andre omstendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen.
I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted. Oppgir vitnet arbeidsstedet, kan rettens formann i tillegg pålegge vitnet å oppgi bopelen skriftlig til retten.
Er det fare for at vitnet eller noen vitnets nærmeste kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan formannen beslutte at opplysning om bopelen eller arbeidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten. Dette er mest praktisk i straffesaker, men det kan i enkelte tilfeller være behov for dette også i sivile saker.
Før forklaringen begynner, må vitnet avlegge forsikring om at han/hun skal forklare den rene og fulle sannhet, og ikke legge skjul på noe. Samtidig blir det informert om at det er straffbart å avgi falsk forklaring.
Straffen for falsk forklaring fremgår av straffelovens kap. 15.
Strafferammen for falsk forklaring for retten under avgitt forsikring er fengsel inntil 5 år.
Men maksimumsstraffen reduseres til 2 år, dersom riktig forklaring ville medført at vitnet eller vitnets nærmeste utsettes for straff eller tap av borgelig aktelse.
Hvorvidt det foreligger tap av borgelig aktelse vurderes i forhold til det enkelte vitne. Å måtte forklare seg om seksuelle forhold vil i mange tilfelle innebære tap av borgelig aktelse.
Vitnet avhøres først av parten som har innkalt vitnet. Deretter er det motparten og retten som kan stille spørsmål.
Vitnet skal få anledning til å forklare seg mest mulig i sammenheng uten unødig å bli avbrutt.
Det skal fortelle hva det vet om saken. Dette betyr at vitnet ikke bare skal fortelle om hva sett og/ eller hørt, men også om sine egne oppfatninger i iakttakelsesøyeblikket. Vitnet har imidlertid ikke plikt til å uttale seg om hva slags oppfatninger han har i dag.
Til hjelp for hukommelsen kan vitnet bruke tall og andre opptegnelser, men må opplyse om hvem som har laget opptegnelsene, når de er laget og formålet.
Retten skal passe på at spørsmålene er egnet til å få frem en klar og sannferdig fremstilling av saken, og at de er stilt på en måte som tar rimelig hensyn til vitnet.
Retten kan bare avskjære spørsmål som utgjør en unødig belastning for vitnet.
Spørsmål som er ubehagelige å svare på, men som er nødvendige for å få frem sannheten kan stilles. Det er den unødige belastningen vitnet skal beskyttes mot.
Er et vitnes forklaring i strid med andre forklaringer eller bevis i saken, kan det gjøres oppmerksom på dette. Vitner kan stilles mot hverandre når deres forklaringer gir grunn til det.
Spørsmål som ikke angår saken skal avvises av retten.
Rettens formann skal overta utspørringen dersom en av partene ikke avhører vitnet på en tilfredsstillende måte.
Når det er særlig grunn til å tro at et vitne ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring, kan retten kan beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettsalen under avhøret. Når han kommer inn igjen, skal retten opplyse om det vitnet har forklart.
Et vitne får som regel ikke høre på forhandlingen i saken før de er avhørt under hovedforhandlingen. Men retten kan gi tillatelse til at vitnet hører på forhandlingene dersom en part begjærer det og vitnet styrer eller tar del i styret av partens anliggender i de forhold som saken gjelder.
Dette gjelder alle som på vegne av partens har hatt ansvar for det forhold saken gjelder. F.eks. en saksbehandler som på vegne av det offentlige har tilrettelagt det forvaltningsvedtak hvis gyldighet bestrides. Det er heller ikke noe vilkår at det foreligger et ansettelsesforhold mellom parten og vitnet.
Kilde: jusstorget.no
Håper detter hjelper deg. Hilsen jusstudent.
