Måten man forfølger Assange på minner meg litt om det jeg lærte på barneskolen om Jesus. Nå har fariseerne fått fått teften av blod og det er kanskje ikke lenge før Pontius Pilatus får dømt fyren for ett eller annet.
Det dreier seg jo bare om vanlige lekkasjer av dokumenter, slik det alltid har blitt gjort i pressen. Nyheten er at det er en uavhengig organisasjon som står bak, ikke New York Post eller Der Spiegel, selv om de var inne i bildet tidlig. Ville man siktet redaktøren i New York Post? Vel, man gjorde det i 1974 da avisa sammen med Washington Post avslørte en del sensitivt materiale om forholdet mellom USA og Vietnam. Saken gikk til Supreme Court, og staten tapte. Derfor er vanligvis redaktører og utgivere immune bak freedom of speach-doktrinen. Ville kredittkortselskaper stoppet betalinger til etablerte merkenavn som The Guardian eller Los Angeles Times? Neppe.
Don't shoot the messenger er det noe som heter. Her skriver Assange selv, meget lesverdig:
Don't shoot messenger for revealing uncomfortable truths | The Australian
Jussprofessor Olav Torvund har en bra analyse på bloggen sin som jeg anbefaler. Den mannen har forresten alltid mye fornuftig å si, uansett sak han blander seg inn i. Her setter han reaksjonene fra Vesten opp mot Kinas behandling av fredsprisen:
Fredsprisen, ytrings- og informasjonsfrihet, Wikileaks Olav Torvunds blogg
For meg er Assange en helt, fordi han tør å sette seg ut mot stormaktene, og fordi han bruker nettet til det det bør brukes til: Spre uavhengig informasjon slik at verden får avgjøre selv hva de vil tro på, og ikke være avhengig av å stole på at styresmaktene er klare i toppen. Vi ønsker denne typen åpenhet i Kina slik at kommunistregimet slipper taket der, men samtidig ønsker vi altså ikke noe tilsvarende i de vestlige landene? Det henger jo ikke på greip.
Enig med Selbekk i at Watergate var en detalj i forhold til Wikileaks. Her handler det i første rekke om ytringsfrihet, og så avdekker man en del ting i tillegg. Hvorfor skal ikke pressen kunne lekke informasjon så mye de vil, men ikke privatpersoner? Det er interessante prinsipper som må utfordres for at nettet virkelig skal bli et sted med ytringsfrihet. Assange tar utfordringen og denne saken vil være med på å forme fremtiden vår både på nett og utenfor nett, uten tvil.
Hadde det ikke vært for fyrer som Assange hadde vi ikke fått avdekket giftskandaler eller andre skandaler opp gjennom historien. I Frankrike gikk det en måned (eller tre? husker ikke helt) etter Tsjernobylulykken der staten ved hjelp av manipulerte meteorologer hevdet at landet ikke var berørt av strålingsskyene. En journalist fra TF1 på ferie i Italia skjønte at noe var galt da italienerne hadde avlyst fotballkamper osv., og holdt barna unna lekeplasser. Han sente melding hjem og skandalen var et faktum. Dette skjedde altså på 80-tallet... det høres ut som noe som kunne ha skjedd i 1910. Heldigvis har nettet forandret informasjonsflyten slik at denne typen ting ikke kunne skjedd igjen. Frankrike har ekstremt høy forekomst av skjoldbruskkjertelkreft pga radioaktivt jod. Det jobbes fremdeles med en kollektiv rettssak mot staten. Bare et eksempel. Hvis noen i staten hadde lekket nyheten tidlig ville f.eks ikke min eks-kjæreste ha blitt eksponert for radioaktive tomater i sin bestefars hage. Og ville heller aldri blitt syk i voksen alder.