Terje E.

Artie Shaw | klarinett | 1910 – 2004

Decrease Font Size Increase Font Size Størrelse på tekst Skriv ut denne siden

I Swing-perioden ble klarinettisten Arthur Jacob Arshawsky oppfattet som Benny Goodmans viktigste rival innen populærmusikken – men allerede som 44-årig hadde han gitt opp både orkesteret sitt og klarinetten. Likevel forble han et navn til han 50 år senere, i julen 2004, døde. Hva er ettermælet hans?

Den gang i slutten av 1930 og et lite tiår fram ble Artie Shaw betraktet som det eneste alternativet til Benny Goodman. Det var – i hvert fall i periodens første år – en tid hvor spesielt de store orkestrene utgjorde en vesentlig del av populærmusikken. Og det var nok snarere kapellmesteren enn KLARINETTISTEN Shaw man oppfattet som et alternativ til «The King Of Swing».

I slutten av 1940 hadde de sosialøkonomiske forholdene og bebop-musikken delvis endret oppfatningen av jazzmusikk slik at hitlisten over jazzklarinettister annerledes ut. Et eksempel er musikkmagasinet Metronomes leseravstemning offentliggjort i januar 1950. Her lå den nye «bebop-klarinettisten» Buddy de Franco på førsteplassen etterfulgt av Benny Goodman, Woody Herman (også en populær kapellmester), Peanuts Hucko (utvilsomt på grunn av sin da fremtredende rolle i Louis Armstrongs All Star-orkester) og først etter dem kom Artie Shaw.

KLARINETTISTEN Artie Shaw gled også i stigende grad inn i glemselen – og ikke bare fordi han allerede i 1954 (bare 44 år gammelt!) la klarinetten på hylla til tross for at han som instrumentalist var et klart alternativ til Benny Goodman.

Det var det riktignok mange musikere som allerede den gang mente. Og likevel var det for noen en overraskelse da den svenske klarinettisten Putte Wickmann mange år senere sa at Shaw snarere enn Goodman hadde vært hans første inspirasjon. Shaws elegantkjølige og flytende frasering er også ekstraordinær – selv om han ikke hadde Goodmans homogene tonnekvalitet i hele instrumentets register. Men Ellington-klarinettisten Barney Bigard mente at Shaw simpelthen var verdens beste.

Selv hadde Shaw i høy grad en mening om den mannen musikkpressen den gang utnevnte til hans egentlige rival: Benny Goodman. Han var klarinettist, jeg var musiker, sa Shaw i en av sine mer vennlige kommentarer. Ellers som han sa i et intervju i 1988:

«Benny var en fremragende tekniker, men han hadde et begrenset vokabularium. Han forsto aldri at det er mer enn dur og moll.. Han kunne ikke utvide akkorder. Vi arbeidet sammen i årevis i radioen og Benny var temmelig dum. Broren hans Freddy var manager for ett av mine siste orkestre og jeg spurte ham en gang hvordan Benny var som gutt. Han svarte: «Stupid» . Hvordan forklarer du suksessen hans, spurte jeg. «Klarinetten var det eneste han kjente til», og det er sannheten. Han var en slags idiot – ikke helt idiot. Han nådde ikke den endelige idiotien.»

artie-shaw-klarinett-orkester«Les Robinson var en stor altsaksofonist i orkesteret mitt og jeg lærte ham å spille alt. Han spilte en kort stund med Goodman og engang han spilte sendte Goodman ham et megetsigende blikk. Lester er temmelig nærtagende, han sa: «Hvorfor ser du slik på meg». Så sa Goodman: «Artie Shaw ga deg noen dårlige vaner». Lester: «Virkelig? Han kan til enhver tid buksene av deg». Samme kveld sparket Goodman Les. Han var så barnslig – han ble gal når musikerne i orkesteret hans fikk applaus. Enhver som var noe verdt i det orkesteret fikk problemer».

Shaws kommentar er usedvanlig – og typisk for mannen. Ikke på grunn av uttalelsens innhold, for tallrike andre av Goodmans skiftende sidemenn har fortalt lignende historier. Det var snarere at Shaw brøt regelen i show business om bare å snakke pent om konkurrentene. Men Shaw var til og med særdeles idiosynkratisk. Og det gikk ikke bare ut over Goodman, men også over publikum, underholdnings- og platebransjen, pressen og så videre. Showbusiness med dens PR-agenter og reklamekampanjer var fordummende. Han kunne uten problemer, sa han, «gjøre enhver «Joe Doe» som ikke kan høre forskjell på C-dur og en skarptromme, til en populær orkesterleder».

Det var ikke alltid like stor konsekvens i handlingene hans og heller ikke i uttalelsene hans. Men de ble fremsatt i et språk som for den tiden tåler sammenligning med våre dagers rappere – og det gjorde ham også kjent.

Han var født i 1910 som Arthur Jacob Arshawsky og vokste opp i New York i det han betegnet som en lavere, russisk-jødisk middelklassefamilie. Faren var fotograf og moren syerske, og (i motsetning til Goodman i Chicago) tilbrakte han barndommen i et katolsk kvarter hvor han måtte venne seg til de klassiske bemerkningene om at jødene slo i hjel Jesus. Allerede som 15-årig dro han hjemmefra, tok jobber som altsaksofonist i et danseorkester, og året etter hadde han også lært seg klarinett. Fra 1926 til 29 var han en respektert musikalsk leder i fiolinisten Austin Wylies orkester i Cleveland før han dro på turne med et annet orkester – som tenorsaksofonist.

I Chicago ble han gode venner med pianisten Willie «The Lion» Smith som han betraktet som en slags musikalsk mentor og de følgende årene var han frilansmusiker, også i studietiden. I 1936 dannet han sitt første orkester, en usedvanlig besetning med strykekvartett og en rytmegruppe som omfattet trommeslageren Zutty Singleton – ensemblets eneste svarte musiker.

Benny Goodman hadde da begynt å opptre med sammen Teddy Wilson, og for Billie Holiday var Shaw helten i kampen mot rasediskriminering. Da han i 1937 hadde engasjert henne i orkesteret sitt (han hadde allerede året før medvirket på ett av hennes innspillinger) foreslo han en turné i Sørstatene. Selv om han ikke gjorde noe for å skjule de ubehagelighetene det kunne medføre hadde hun tillit til ham. At opplevelsene i Sørstatene allikevel ble for mye for henne bebreidet hun aldri Shaw som hun betraktet som en hedersmann.

Etter samme år å ha oppløst orkesteret sitt dannet han året etter det bandet som gjorde innspillingen av Begine The Beguine. Det skaffet ham et spektakulært (også økonomisk) gjennombrudd. Under et engasjement i 1939 forlot han (for første gang!) uten videre scenen og reiste deretter direkte til Mexico. Allerede tre måneder etter var han imidlertid tilbake med et nytt orkester med fløyte, obo, bassfagott, horn pluss strykere – og en ny hit i form av Frenesi .

Han gjorde imidlertid (i 1939) et nytt forsvinningsnummer – angivelig irritert over det han betraktet som det tåpelige jitterbugdansende publikum. De var tåper ( morons ) og han spilte da musikk som var fin å lytte til – måtte det virkelig være nødvendig også å danse? Han ble også rasende når publikum ba ham spille noen av hans gamle suksessnummer. Hvorfor skulle han det?

Men Shaw kom tilbake igjen og i 1940 presenterte han – i likhet med kapellmestere som Goodman, Tommy Dorsey og Woody Herman – OGSÅ en liten gruppe innenfor rammene av et storband. Blant The Gramercy Fives skiftende medlemmer var trompetisten Roy Eldridge og pianisten Johnny Guarneri, som i den sammenhengen imidlertid spilte spinett – enda en spesiell Shaw-lyd. Andre av de musikerne som gjennom årene spilte med Shaw omfatter trompetistene Hot Lips Page, Billy Butterfield og Max Kaminsky, tenorsaksofonisten Georgie Auld og  trommeslageren Buddy Rich.

I 1952 oppløste han imidlertid bandet sitt og to år etter ga opp han klarinetten – han trodde ikke at han var god nok lenger. Eller som han mange år senere formulerte det med et karakteristisk paradoks: Nok er ikke nok.

I 1956 ble han på grunn av sine angivelig venstreorienterte meninger kalt inn til et møte for McCarty-komiteen som skulle avsløre kommunistsympatisører og deres «uamerikanske» virksomhet. I frustrasjon over tingenes daværende tilstand dro han umiddelbart etterpå til eksil i Spania – uten at det sjenerte ham å leve i det landet som den gang ble styrt med hard hånd av fascistenes general Francisco Franco.

I 1960 vendte han tilbake og gjenopplivet i de følgende tiårene med mellomrom – og alltid svært kortvarig – et storband som imidlertid mer var å betrakte som en slags ghost – band, som han riktignok selv presenterte for publikum. Han dirigerte det imidlertid bare sporadisk og diverse klarinettister hadde overtatt hans egen solistrolle.

Når Shaw likevel er forblitt et navn, som også den ganske vanlige amerikaneren husker, skyldes det imidlertid ikke (bare) musikken hans. Han erklærte selv at han var et svært vanskelig menneske, men for amerikansk populærpresse gjorde det ikke noe med de hyppig skiftende partnerne (han var gift åtte ganger) – slett ikke når det innebar kjente, ikke minst Hollywood-navn, som Betty Grable, Joan Crawford, Lena Horne, Lana Turner, Ava Gardner, Evelyn Keyes, forfatteren Kathleen Windsor og komponist Jerome Kerns datter, Betty.

Han skrev flere selvbiografier, leste uhyre mye (det hevdes at han etterlot seg mer enn 10.000 bind) og interesserte seg intenst for vitenskap og kunst,  naturligvis også musikk. Bachs Goldberg-variasjoner og Beethovens A-moll-kvartett var noe av den musikken han hyppigst lyttet til i de senere årene. Ikke jazz. Han hadde hørt det meste, sa han, og det interesserte ham tilsynelatende ikke lengre. Jo, Beatles hadde da skrevet noen gode sanger, men White Christmas var også god, sa han – ellers erklærte han at han ikke gadd å lytte til vokalister.





Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *