Maktanvendelse og den humanitære folkeretten

Som vist i konfliktene på Balkan, i Midtøsten og i Afrika er det en beklagelig kjensgjerning at internasjonale og interne væpnede konflikter fortsatt er en realitet som det internasjonale samfunnet til stadig må forholde seg til.

Det folkerettslige utgangspunktet for håndteringen av disse konfliktene er at maktanvendelse statene imellom er forbudt.

Siden det imidlertid fortsatt ikke lykkes å forhindre utbruddet av væpnede konflikter er det den humanitære folkerettens viktigste oppgave å forsøke å beskytte krigens ofre. Den humanitære folkeretten stiller strenge krav til konfliktens parter om etterlevelse av de etablerte minimumsbestemmelsene for gjennomføringen av krigshandlingene.

Maktanvendelse

Den internasjonale folkeretten inneholder en rekke grunnleggende bestemmelser vedrørende militær maktanvendelse statene imellom (jus ad bellum), samt humanitære beskyttelsesregler som tar sikte på å regulere de stridende partenes opptreden under væpnede konflikter (jus in bello).

Det internasjonale samfunnet har i flere hundre år anerkjent at krig som instrument i løsningen av internasjonale uoverensstemmelser bør kontrolleres og begrenses. Først med vedtaket av FN-pakten fra 1945 har det blitt etablert universelle bindende folkerettslige regler for internasjonal maktanvendelse.

I henhold til FN-paktens artikkel 2, stk. 4, gjelder det et vanlig forbud mot fysisk maktanvendelse statene imellom fordi «alle medlemmer skal i deres mellomfolkelige forhold avholde seg fra trussel om maktanvendelse eller bruk av makt; det være seg mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er uforenelig med De forente nasjoners formål».

Denne hovedregelen brytes imidlertid av to vesentlige unntak: dels av en rett til maktanvendelse i selvforsvar, dels hvis FNs sikkerhetsråd gir en særlig myndighet til bruk av makt.

Retten til maktanvendelse i selvforsvar fremgår av FN-paktens artikkel 51, hvor «ingenting i nærværende pakt skal innskrenke den naturlige retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar i tilfelle av et væpnet angrep mot et medlem av De forente nasjoner». Selvforsvar kan som utgangspunkt imidlertid bare utøves inntil Sikkerhetsrådet har grepet inn. Videre er det en betingelse at det foreligger et væpnet angrep samt at det forutsettes at selvforsvarshandlingen er nødvendig og står i et rimelig forhold til angrepet.

Bortsett fra tilfeller av selvforsvar er det bare tillatt å benytte militære maktmidler hvis FNs Sikkerhetsråd har gitt myndighet til maktanvendelse i henhold til FN-paktens kap. VII.

Hvis sanksjoner som avbrytelse av økonomiske forbindelser og andre former for samkvem med en fredsbryter viser seg utilstrekkelige kan Sikkerhetsrådet etter artikkel 42 «ta slike skritt ved bruk av luft-, sjø-, eller landstridskrefter, som måtte være nødvendige for å opprettholde eller gjenopprette mellomfolkelig fred og sikkerhet». Forutsetningen for myndigheten av militære foranstaltninger etter artikkel 42 er at Sikkerhetsrådet vurderer at det foreligger en trussel mot freden, et fredsbrudd eller en angrepshandling.

På bakgrunn av FN-paktens regler er krig i dag som utgangspunkt resultatet av prima facie ulovlige handlinger utført av en eller flere av de involverte statene. Krig er derfor i henhold til de folkerettslige reglene om maktanvendelse som utgangspunkt et folkerettsstridig instrument i løsningen av mellomstatlige konflikter.

Humanitær Folkerett

Siden internasjonale væpnede konflikter i utgangspunktet er i strid med internasjonal folkerett synes ytterligere regulering av området ikke å være nødvendig. Da FN-pakten imidlertid tillater visse unntak til det overordnede forbudet mot maktanvendelse og da væpnede konflikter jevnlig innledes i direkte strid mot forbudet har det vært nødvendig å gjennomføre en streng regulering av de stridende partenes opptreden under væpnede konflikter

Den humanitære folkerettens bestemmelser kan inndeles i to grupper :

• Genève-reglene, vedrørende beskyttelse av ofre for væpnede konflikter
• Haag-reglene, vedrørende de metodene og våpen som kan brukes under den væpnede konflikten

Utgangspunktet for beskyttelsen av krigens ofre er de fire Genèvekonvensjonene vedtatt av 1949. De ønsker med deres over 400 artikler å beskytte de syke og sårede under henholdsvis landkrig (konvensjon I) og sjøkrig (konvensjon II), krigsfanger (konvensjon III) og beskyttelse av sivile personer i krigstid (konvensjon IV).

Utviklingen siden 1949 avfødte et behov for en ytterligere folkerettslig beskyttelse av krigens ofre. For eksempel var konflikter med hovedsakelig intern opprinnelse og karakter bare omfattet av Genèvekonvensjonenes felles artikkel 3. I 1977 ble to tilleggsprotokoller til Genèvekonvensjonene vedtatt. Tilleggsprotokoll I fastsetter ytterligere regler for internasjonale væpnede konflikter, mens Tilleggsprotokol II handler om ikke-internasjonale væpnede konflikter (borgerkriger) som har nådd en viss intensitet.

Haag-reglene består av tretten konvensjoner vedtatt fra 1899 og 1907 om land- og sjøkrigføring, St. Petersborg-deklarasjonen av 1868, Haag-deklarasjonen av 1899 om forbud mot bruk av de såkalte «dum-dum kulene», samt 1925 protokollen om forbud mot bruk til krigsbruk av kvelende, giftige eller lignende gassarter. Til Haag-reglene regnes også konvensjonene fra henholdsvis 1972 og 1993 om besittelse og destruksjon av biologiske og kjemiske våpen, Konvensjonen om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt fra 1954 med tilhørende protokoller samt FNs Våpenkonvensjon.

FNs Våbenkonvention med tilhørende protokoller inneholder forbud mot visse typer av fragmenteringsvåpen, begrensninger i bruken av miner, lureminer og andre mekanismer samt brannvåpen. I 1995 ble en fjerde protokoll om blindende laservåpen vedtatt. Og i 2003 ble en femte protokoll vedtatt , den regulerer opprydning og destruksjon av etterlatt og ueksplodert ammunisjon. Det søkes for øyeblikket å oppnå enighet om ytterligere regulering under Våpenkonvensjonen om design og bruk av henholdsvis panserminer og klyngeammunisjon.

Et absolutt forbud mot anti-personellminer ble vedtatt i 1997 med Ottawa-konvensjonen som helt forbyr de kontraherende landene å bruke, produsere, erverve og overføre personalminer.