Møbelkunstens historie
Møbelkunst er et nyere begrep som beskriver den kunstneriske utformingen av møbler.
Oldtiden
Siden oldtiden har man produsert møbler som gjennom form og utsmykking har hevet seg over vanlige bruksmøbler. Både egypterne og assyrerne produserte møbler med innlagt dekorasjon, kjente fra flere gravfunn.
Sittemøblet var det fineste og med grekerne bledet utviklet en rekke nye former, f.eks. klismosstolen , kjent fra samtidige gjengivelser i relieff og vasemalerier . Foruten tre benyttet grekerne bronse til stoler og småbord.
Under romerne ble en mer skulpturell møbelkunst med tronstoler utviklet ( cathedra ) og bord i marmor samt innlagte bronsemøbler med f.eks. griff og løvebein.
Middelalder, renessanse og barokk
Fra den tidlige middelalderen er det bevart kun noen få møbler, blant annet et rikt utskåret elfenbenscathedra fra Ravenna. Med gotikken ble både typer, former og dekorasjoner utviklet. Oppbevaringmøbler som kister og skap ble utsmykket med utskårne, karvesnittede og malte motiver og ble forsterket gjerne med kunstnerisk utformede beslag.
Spania og Italia var foregangsland, men også fra Sentral-Europa er det bevart eksempler på fantasifullt ornamenterte skap. Med renessansen vant utskårne figurmotiver innpass, blant annet kjente fra de nordtyske brudekistene.
Det ble laget intarsia til panel i møbler og vegger, med perspektiviske illusjonsskapende motiver. Antikkens dekorasjonsformer og arkitektoniske oppbygging preger 1500- og 1600-tallets monumentalmøbler med det italienske kistemøbelet, cassonen, og innhegningestolen som to karakteristiske typer.
Det kunstferdig utformet kabinett med mange rom og forskjelligartet utsmykking samt stofftrukne paradesenger er karakteristiske for barokken som imidlertid også utviklet enklere, borgerlige møbler som ble fulgt opp i følgende perioder.
Hovedmøbelet i Nord-Europas borgerhjem var veldige skap, enten innlagte eller formet av enkle, arkitektoniske ledd. De ble utkonkurrert senere av den mer bekvemme kommoden. I 1700-tallets Europa fikk man inspirasjon fra østasia, men produsere også møbler etter europeisk forbilde.
1700-tallet
1700-tallet regnes som et høydepunkt innen møbelkunsten. Her ble det utviklet, med utgangspunkt i Frankrike, tallrike nye typer og former som harmonerte med de rommene de ble plassert i, derfor lenestolen ( bergèren ), skrivebordet ( bureauet ), sekretæren, kommoden og skatollet.
Basis for dette var blant annet den håndverksmessige spesialiseringen, utvikling av spesialverktøy og utgivelse av mønsterblader og bøker. Mekaniske møbler og de mange sinnrike spesialmøblene samt de polstrede møbler kjennetegner perioden. Vi vet navnet på flere møbeldesignere og snekkere, blant annet bl.a. A.-C. Boulle, David Roentgen, J.-F. Œben og J.-H. Riesener..
I tillegg til rike utskjæringer ble mer eller mindre skulpturelt utformet bronsebeslag fra 1740-tallet en yndet utsmykking mens forskjellig fargede marmorplater økte møbelets verdi.
Møblene ble laget i hele sett, hvor sofaen – som vant innpass – stoler og krakk ble ikledd trekk i silke eller gobelengveving. I England ble det utviklet en selvstendig møbelstil hvor dekorasjonen underordner seg formen og særlig bruken av utsøkte tresorter.
Hvor stilbetegnelsene ofte har tatt navn etter regenten (f.eks. Louis-Quinze), betegnes engelsk møbelkunst også etter de arkitektene som deres stilverker ble normgivende: Chippendale, Hepplewhite, Sheraton og Adam.
Sentral-Europa fulgte i sporene på fransk møbelkunst; i Nord-Europa ble dekorasjonens mengde gjerne nedtonet, men også her ble det skulpturelle islettet opptatt.
Nyklassisisme
De typene og dekorasjoner som ble utviklet under rokokkoen fortsatte under den tidlige klassisismen ( Louis-Seize ), nå bare med klassisk fortegn. Først med empiren skjedde en markant endring; bronsen ble opprettholdt, men såvel selve formen som dekorasjonen blekraftig forenklet. Inspirasjonen fra antikken gjorde seg direkte gjeldende der det under klassisismen var en fri bearbeidelse, like ofte inspirert av renessanse og barokk.
Samtidig med en gjenkomst til den udekorerete overflaten hvor tresortene ble behandlet til vakre overflater, finner man påi 1800-tallets første del også malte og forgylte møbler.
I de tyskøsterrikske biedermeiermøblene sees en markant understreking av de rene, geometriske former, noe som til en viss grad også preger de nordeuropeiske møblene. Mahogni ble foretrukket mot midten av århundret med den glansfulle berlinerpolituren som raskt utkonkurrerte voksbehandlingen. Men også lysere tresorter som bjørk, kirsebær og sitrontre var populært.
Ved siden av den franskinspirert empiren levde en borgerlig empire hvor enkelheten var i høysetet med sparsom bruk av innlagte friser og figurmotiver.
Historisme og art nouveau
Med historismen begynte industrialiseringen av møbelkunsten. De små snekkerverkstedene fikk konkurranse fra større fabrikker som strukturerte produksjonen i spesialoppgaver.
De mange renessanse-, barokk-, rokokko- og Louis-Seize-møbler ble nesten allemannseie.
Reaksjonen kom med 1890-tallets art nouveau og jugendstil ; en ny ornamentikk, ofte satt på rokokkolignende møbelformer blomstret for en periode, f.eks. i Émile Gallés intarsiainnlagte møbler.
Mer dempet ornamentikk finner man f.eks. i den nederlandskbelgiske møbelkunsten med Henry van de Velde som eksponent mens man med sentrum i Glasgow utviklet et mer hederlig, robust uttrykk med Charles Rennie Mackintosh som foregangsmann og forløper for modernismen. En forfinet møbel- og interiørstil utviklet seg videre under art déco.
1900-t.s møbelstil
1900-tallets møbelstil har hentet inspirasjonen sin fra de europeiske randområdene: Østerrikeren Michael Thonets billige, men formsikre sittemøbler av dampbøyde rundstokker, den skotske Glasgow-skolens og Wiener Werkstättes lineære former, utviklet først og fremst av Josef Hoffmann, kan ses som forløpere for funksjonalismens møbler.
For denne perioden hvor det industriproduserte møbelet var i fokus passer betegnelsen møbelarkitektur bedre. Særlig Bauhaus-skolens forenklede møbler med stålrør satte en standard som imidlertid aldri vant allmenn utbredelse, men inspirerte til mange arkitekttegnede møbler.
Riktignok ble det funksjonalistiske møbelet utformet kunstnerisk, men som ekte møbelkunst kan man f.eks. betegne en liten gruppe intarsiainnlagte møbler av Carl Malmsten og Hans J. Wegner, skapt i norden etter 2. verdenskrig.
I denne perioden oppnådde nordisk møbelkunst med Alvar Aalto, Bruno Mathsson og Carl Malmsten, Arne Jacobsen og Hans J. Wegner internasjonal anerkjennelse; sammen med Finn Juhls, Børge Mogensens og Poul Kjærholms møbler ble de eksportert til en lang rekke land.
Derimot har reaksjonen mot det rene møbelet i 1900-tallets siste tiår vært preget av blant annet av at Ettore Sottsass med designergruppen Memphis og av Philippe Starck har framelsket en produksjon av skulpturelle former i den vestlige verden, hvor forskjellige materialer, farger og former, særlig innen sittemøblene, tilfører interiøret nytt liv.