Etter silikonbryster kommer robothender
Vi bruker kontaktlinser, får silikonbryster, bruker tannregulering og får bein og armproteser og tenker ikke over at teknologien er en direkte forlengelse av kroppen vår. Selv om nåtidens forbedringer av kroppen ikke umiddelbart ligner gammeldagse mekaniske proteser er de fortsatt teknologiske.
Man frykter at robotproteser lett kan bli framtiden innen personlige optimering og kanskje til og med kosmetiske operasjoner. Særlig hvis man begynner å kunne forbedre folks profesjonelle talent. Selv om mange andre former for robotproteser fremdeles er i forsøksfasen går utviklingen raskt. Derfor er det viktig at vi er oppmerksomme på at protesene begynner å flytte på oppfatningen vår av hva som er normalt.
Protesene er en god ting for det enkelte mennesket. Men man kan ikke la være med å spørre hva som står i veien for med å ønske at man gjerne vil ha et par sterkere armer selv om dem man har er gode nok.
Det er Gil Weinberg enig i: «Jeg vet ikke om noen ville ha lyst til å ofre en arm, men det kunne vel bety at det ble mer normalt for blant annet musikere å sette på en ekstra protesearm og på den måten øke evnene», sier han. Gil Weinberg er professor ved Musikk og Teknologi på Georgia Tech Senter for Music og Teknologi. Han har spesialisert seg innen roboter og musikk og var blant annet utvikler av den unge mannen Jason Barnes robotprotesehånd. Den ikke bare ga Jason Barnes evnene til å spille trommer tilbake, han ble faktisk enda bedre enn han var før han mistet sin hånden.
Les også: Gutten som ble en cyborg
Men det handler ikke bare om en at robotarmer kanskje blir de nye silikonbrystene, det handler like mye om at man allerede nå optimerer normaliteten. Og det vrir synet vårt på oss selv og våre egne kropper.
Teknologien er i dag et selvskapt behov
Nå legger vi hukommelsen vår over på telefonen og mye kommunikasjon blir også en forlengelse av hukommelsen. Det skjer helt naturlig og helt uten at vi stusser over det. Å frykte «cyborgifiseringen» av kroppene våre er kanskje også bortkastet tid, for ifølge Amber Case, den amerikanske cyborgantropologen, har vi vært cyborger lenge.
«Du er en cyborghver gang du ser på din dataskjerm», sier Case i hennes TED talk, We Are All Cyborgs Now, og refererer blant annet til teoretikeren Donna Haraways opprinnelige idé om at vi alle er cyborger.
I den sammenhengen forklarer Case at teknologien er en forlengelse av våre mentale egoer, noe som gjør oss til mentale cyborger, som splitter personen vår i to – et online selv og et virkelig selv.
«Cyborgisme» og fascinasjonen vår av roboter er derfor ikke et nytt fenomen, det har bare i høyere grad begynt å gå ut over den fysiske kroppen, slik vi ser det i Terminator og Bladerunner. Det endrer ikke på at overforbruket av teknologien fremdeles og til syvende og sist er et uttrykk for trangen til å kontrollere kroppen og naturen.
Det kan sees innen sportsutøvelse hvor optimeringen at mennesket heller ikke er unormalt. Tiger Woods fikk en øyeoperasjon for å rette opp nærsynthet og for å forbedre golfspillet sitt i vanskelig vær. Det var ikke for å redde liv eller rette opp på tragiske skader, det var for å tilfredsstille et personlig og profesjonelt behov.
Teknologien kan føles som et helt naturlig redskap, men tvinger den oss vekk fra å tenke selv?
Vi har alltid alliert oss med teknologi for å overleve. Men vi går fra at det er naturen som tvinger oss til å bruke teknologien til at det i dag er samfunnet som tvinger oss til bruken av teknologi. Vi skaper i høy grad behovet for teknologi selv siden det er et resultat av optimeringen av normaliteten.